Om Sauen
Separatutstilling KINOKINO Sandnes 2018
Jeg har i løpet av tre år samarbeidet med Jærmuseet og historiker Anne Jorunn Frøyen. Med prosjektet ”Sauen ,hunden og gjetaren. Dette prosjektet vil etter vært inngå i samlingen til Jærmuseet/Vitengarden og bli en utstilling. Etter et langt samarbeid, og pågående arbeid, med fokus på historisk og dokumentarisk korrekthet ønsket jeg å bruke den kunnskapen og materialet som jeg har samlet inn i en kunstnerisk og mer friere kontekst, og gi rom for eksperimentering. På bakgrunn av dette har prosjektet Om sauen blitt til.
Prosjektet Om sauen ser jeg på som en begynnelse av et større fordypningsprosjekt over tid ,som nå er nå er i startfasen. Det inneholder video foto og objekter
Anne Helen Robberstad
November 2018
OM SAUEN UTSTILLINGEN KINOKINO SANDNES 18.november - 20. Januar 2019
Dokumentasjon foto
Om sauen
Opningsforedrag til Anne Helen si kunstutstilling. Om sauen, 18.11.2018 av Dr. Kristin Armstrong Oma Førsteamanuensis i arkeologi, forskingsleiar. Arkeologisk museum, Universitetet i Stavanger
Sauen har vore vår følgjesvein i 11.000 år og var det første av husdyra som vart domestisert. Sidan då har me levd av sauen. Sauen er eit dyr som me forvaltar, og me bruker ulla, mjølka og kjøtet. Ved å tenka på denne måten ligg det implisitt at me tenker på oss sjølv som ein brukar av sauen – noko som er ein vanlig tenkemåte i dag. Sauen blir eit objekt.
I denne utstillinga tek kunstnaren oss med på ei alternativ oppleving, ho inviterer oss til å sjå sauen som eit subjekt. Ho viser korleis me møter sauen, og korleis sauen er nyfiken på møtet med oss. Ho viser korleis me ikkje bare lever av, men med og til og med for sauen. Dermed tek ho eit standpunkt i den posthumanistiske debatten som stiller spørsmålsteikn ved eit grunnleggande prinsipp i vår normative, humanistiske verdsoppfatning: at ei objektiv sanning ved verda er at det finst eit hierarki av skapningar der mennesket er på toppen. Posthumanisme skakar opp i dette verdssynet og desentraliserer mennesket ved å ta inn over seg at alle skapningar lever i ein kompleks vev av gjensidig avhengigheit, og det er både arrogant og direkte feil av mennesket å tru at det står i ei særstilling. På same måte er mennesket desentralisert i denne kunstutstillinga. Desse verka vaker dermed i eit spenningsfelt mellom kunst, vitskap og samfunnskritikk.
Kunsten er situert i kunstfeltet som økokritikk, og er ei retning fleire internasjonale kunstnarar utforskar. Denne kunsten undersøker gjerne forhold mellom materialitet, referansar, semiotikk, teikn – til dømes korleis plastsøppel henta opp frå havet blir utforma som ein utrydningstruga kval med konnotasjonar til klimakrise og den skjette utryddinga. Ei anna dominerande retning i kunstfeltet i dag er å utforska relasjonar mellom menneske og dyr, som transhumanisme og hybridisering, gjennom ei blanding av dyrekroppar og menneskekroppar gjennom blod, DNA og bruk av protesar som skaper kunstnaren om til ein hybrid. Som kattekvinner og geitemenn.
Unikt for denne kunstnaren er at ho ikkje fikler med DNA og ikkje utfordrer grensene for kva som er det menneskelege og kva som er det dyrlege. Ho går eigentleg lenger enn som så. Sauene hennar er ikkje referansar eller metaforar, eller materialitet som kan tuklast med og dermed er underlagt mennesket sin vilje. Ho inviterer oss til å sjå på sauen med eit alvorsamt blikk, ekte og ærlig, og til å både erfara og reflektera over sauen som individ – som seg sjølv, ikkje som ein referanse til noko anna. Ho inviterer oss til å tenka gjennom tradisjonar og røter. Og å tenka tanken til endes. Den komplekse prosessen frå sau til ull betyr at det må vera eit nært forhold mellom sau og menneske frå lammet blir født. Dermed handlar den tradisjonsrike strikkinga og koftemønstra ikkje bare om ullkvalitet og design, men om eit engasjement for sauen sjølv som ulla kjem frå. Dermed er prosjektet hennar både posthumanistisk og prehumanistisk. Ved desentraliseringa av mennesket skreller ho bort lag av vestleg kulturhistorie. Ho fører oss tilbake til røtene for sauehaldet som fundamentalt sett handlar om møter mellom menneske og sau, frå lamming til heiadrift og gjeting og det å observera sauen på beite, og observera korleis sau interagerer med kvarandre.
Sauene i utstillinga kjem oss i møte, blikk mot blikk. Dei vil oss noko. Dei har si eiga historie å fortelja. Ved å møta blikket til sauen oppstår det ein gnist i oss, ein ibuande rest av magi. Denne utstillinga lar oss meditera med sau og blir dermed nærast ein ut-av-menneskekroppen oppleving, som inviterer oss inn i livsverda til sauen.